Forleden dag så jeg Suser Avgårde på kino, en film jeg likte svært godt, mye på grunn av den uttrykksløse og smertefullt realistiske dialogen. Karakterene er i kritiske faser av livene sine, og forsøker å kommunisere svært viktige ting til hverandre, noe de feiler mesterlig på fordi de kun klarer å stotre frem noen fraser som man lærer i første uka på norskopplæring. Men forskjellen på de kvinnelige karakterene og de mannlige, er at til tross for mangelfullt ordforråd så klarer jentene å uttrykke følelsene sine med en viss presisjon. De klarer alltid å gjøre seg selv bemerket ovenfor venninnene sine når noe er galt. De klarer å legge sjela bar.
Åssen går det? Nei… det går bra. Ja? Fordi, hvis… du vet. Ja. Og med det der… det går bra? Ja. For du sier i fra? Jaja. Bra. Nå husker jeg ikke ordrett hva som ble sagt i scenen jeg tenker på, men det er da de to mannlige karakterene, Daniel og Kasper, endelig har litt gutteprat etter at Kasper har kommet ut av et ti år langt forhold. Jeg lo av scenen. Alle i kinosalen lo av scenen. Det er jo morsomt. Men jeg merket at jo mer den marinerte i meg, jo vondere ble den. For jeg har hatt nøyaktig samme samtale hundrevis av ganger.
Jeg pleier å anse meg selv som en mann med nogenlunde god kontakt med følelsene sine. Jeg vet stort sett hva jeg føler, jeg anerkjenner hvilke problemer jeg har og hva de stammer fra, og jeg er bevisst på viktigheten av å snakke om følelser og mental helse. Allikevel er det den vanskeligste tingen i hele verden å åpne seg opp og ta det steget, å virkelig fortelle en kompis om hvordan det egentlig går. Jeg har aldri grått foran en kompis. Jeg blir direkte ukomfortabel når det dukker opp et tungt tema i samtale med andre menn; hjernen min går i forsvarsmodus og leter febrilsk etter en enkel utvei hvor jeg ikke trenger å forholde meg til noe som helst.
Det er et skambelagt paradoks. Å være woke og fremme sunn maskulinitet men samtidig bli en Springsteen-klisje hver gang det er snakk om en selv.
Hvor bærekraftige er vennskap hvor man aldri trenger å forholde seg til andres vonde følelser? Er det derfor folk «vokser fra hverandre»? Som alltid finner jeg mening gjennom film, og minnes en liten Kelly Reichardt-godbit fra 2006, nemlig Old Joy.
«I want us to be real friends again. There is something between us and I don’t like it. I want it to go away.»
Dette er det nærmeste Kurt og Mark kommer til noen slags emosjonell anerkjennelse i løpet av skogsturen de legger ut på. De har glidd fra hverandre. Mark har blitt voksen, og er gift med barn på vei. Kurt er fortsatt som han alltid har vært: hemningsløs, retningsløs og bekymringsløs. Men angsten har bygget seg opp inni ham. Kurt er redd for at det er for sent, at han har ventet for lenge med å ta ansvar for seg selv og menneskene han er glad i, at de gamle vennene han en gang kjente har forvandlet seg med tiden og inntatt livets neste stadium, mens han har grodd fast i de gamle vanene.
Følelsene ligger ved kokepunktet fra det første møtet. Lengselen virvler i lufta; en lengsel etter å bli forstått, å slippe å bære alt alene, å dra tilbake til en enklere tid. Allikevel… skjer det ikke noe. Turen tar slutt. De sier farvel og går hvert til sitt, vennskapet deres uforandret. Det er det som er den vemodige skjønnheten med Old Joy.
I den «klimatiske» scenen ligger Mark og Kurt i hvert sitt utendørs badekar, hvor nakenheten deres for meg blir en metafor for ønsket om emosjonell nakenhet. Kurt masserer skuldrene til Mark, men han rykker til; anspentheten er ikke til å riste. De klarer ikke, til tross for at de prøver så de kan, å oppnå intimitet.
Dette er en film man ikke slutter å tenke på, og på et vis ligger det en komfort imellom all melankolien. Old Joy er en film som er laget med kjærlighet. Man føler aldri at karakterene gjøres narr av til tross for at de er nogenlunde ynkelige, ei gjøres det heller noen forsøk på å fortelle oss hvem som har skylda i at det har blitt som det har blitt. Alt føles som en naturlig konsekvens av to menns ulike møter med verden, og det er trist at angsten Mark og Kurt bærer på ikke føles fremmed i det hele tatt, men som en følelse vi har kjent hele livet. Angsten har ikke brutt seg inn i bilen. Den har åpnet døra, satt seg i baksetet og hengt med dem som om det var en hvilken som helst dag.
Det at Kelly Reichardt får disse følelsene til å virke så komfortable taler til hennes evner som regissør og fortolker av den mannlige psyken. Det skal jo ikke være komfortabelt. I en bedre verden skal angsten invadere rommet og bekjempes høylytt med nebb og klør. Men den er ikke en invaderende kraft; den har vært der siden mannen var en liten gutt og ble stemplet som fitte av klassekompisene sine fordi han ikke ville slåss. Den gjennomsyrer alt han er og gjør, og å fjerne den ville bli som å fjerne et organ.
Jeg vender tilbake til det øyeblikket på Vika kino. Steinar Klouman Hallerts karakter fremstår for meg som svært melankolsk fra begynnelsen av. Men melankolien hans føles helt naturlig, som om det er hans naturlige sinnstilstand, som om den har vært en del av ham nesten hele livet. Old Joy kom til minne fordi det er en film som bruker nettopp det som et virkemiddel, men dette er noe man ofte ser i filmer, men som kanskje ikke helt blir satt til skue slik det burde være. Kanskje det er fordi den «maskuline angsten» eller hva man nå enn skal kalle det, er noe så fast forankret i tidsånden at det ikke identifiseres som en utstikker, det er liksom bare sånn det er.
Jeg hadde egentlig tenkt at dette skulle bli en liste over filmer som sier ett eller annet om menns mentale helse, men det er så mange aspekter av det jeg vil snakke om, og så mange filmer som representerer de aspektene at jeg ikke hadde visst hvor jeg skulle starte.
Hvorfor snur De Niro bilen mot slutten av Heat, da han ser ut til å være på vei mot frihet og et nytt liv med kvinnen han elsker? For å ta hevn? På grunn av en eller annen kodeks? Eller fordi han ikke vet hvilken mann han må være i sitt nye møte med verden? Det føles ganske merkelig å være mann i blant. Jeg er ingen bankraner på flukt fra loven, men mange ganger har jeg gjort min versjon av det De Niro gjør – å returnere til destruktive vaner fordi det er enklere enn å ta et oppgjør med seg selv. La oss ta det oppgjøret, eller i det minste snakke ærlig om hvorfor vi ikke gjør det.
«Sorrow is nothing but worn out joy.»
Legg igjen en kommentar