Nå har jeg nettopp returnert fra Oppdal, hvor jeg så ni filmer på to dager. Kvaliteten på skrekkfilmprogrammet var som vanlig svært variert, som jo er litt av sjarmen med Ramaskrik. Det var noen absolutte høydepunkter, ett absolutt bunnpunkt, og jeg merket at jeg og kompisene mine mildt sagt har annerledes filmsmak.
Jeg har vært i en produktivitetssperre den siste tida. Lesing, filmtitting, skriving, alt; hjernen min har kortslutta helt og jeg ligger etter på livet. Sånn er det, la oss snakke om de jævla skrekkfilmene.
Colony – Sør-Korea, Yeon Sang-ho
Den første visningen vi gikk på la lista høyt for resten av festivalen. Colony er en zombiefilm, eller kan man kanskje kalle den en high concept-zombiefilm? Greia er altså at zombiene (som oppstår som et resultat av et slags biologisk terrorangrep) har en kollektiv bevissthet, så de deler informasjon og tilpasser seg, og blir dermed farligere og farligere. Dette konseptet syntes jeg funka så det sang, og de stakkars karakterene som er fanget i et kjøpesenter med zombiene har alle sine quirks. Filmen er nok litt for lang, som er en klage jeg har med de fleste koreanske sjangerfilmer, men alt i alt må jeg si at den smalt. Bar.
Boxcutter – USA, Lucky Cerruti
Herregud for et stykke drit denne filmen var. Bare drit. Herregud.
Ghost in the Cell – Indonesia, Joko Anwar
Dette var den suverene eneren blant resten av gjengen. Jeg må si at jeg var litt på gjerdet. Filmen er en grøsserkomedie satt til et fengsel, hvor et spøkelse av en eller annen mystisk grunn dreper de innsatte en etter en. Det var mye bra i den her altså. Den var hysterisk morsom til tider, og med blodige drap stilisert så til de grader. Jeg hadde nok ikke egentlig noen klager, grunnen til at den ikke var like innertier for meg er bare at jeg foretrekker når filmer av denne sorten tar seg selv mer seriøst.
The Devils – Storbritannia, Ken Russell
Ken Russell er en av mine favorittregissører, så jeg gledet meg til å endelig få sett denne sjuke filmen på lerretet. Det er kanskje den kåteste filmen noensinne laget, og jeg er jo en sucker for det, men jeg har slitt litt før med å virkelig putte fingeren på hva jeg liker så godt med The Devils. Denne gangen fikk jeg nok litt mer svar på det. Filmen har en «shot selection» som kaster deg av balansen hele tiden, ikke bare for de storslåtte scenene, men for scener hvor karakterer bare snakker med hverandre. I en scene består det første minuttet av nærbilder av karakterene som snakker med hverandre, og med en gang vi har blitt vant til det kuttes det til et froskeperspektiv hvor alle karakterene ser helt forvrengt ut. Oliver Reed og Vanessa Redgrave er selvsagt fullstendig enestående, og jeg føler at Russell er undervurdert som en såkalt «actor’s director». Igjen var det stor splid mellom meg og vennene mine her. Må nesten si meg litt overrasket over at ingen av dem likte den.
Penny Lane Is Dead – Australia, Mia’Kate Russell
En skikkelig uggen film, som har mugnet mer og mer for meg jo mer jeg har tenkt på den. Rape revenge er en sjanger som krever mye sympati med protagonistene for å fungere, noe denne filmen mangler. Mye bra gore og en sjokkfaktor som fungerer til en viss grad er ikke nok til å gjøre opp for hvor lite denne filmen bryr seg om karakterene sine. Det er ikke det at jeg mener at det ikke kan skje forferdelige ting, men når det skjer uten noen interesse i hvordan det oppleves for de som utsettes for det, blir det rett og slett helt smakløst.
Saccharine – Australia, Natalie Erika James
Litt body horror må jo til på Ramaskrik. Til tross for at det er et nogenlunde oppbrukt plot, altså en ung kvinne som tyr til ekstreme middler for å passe inn med moderne skjønnhetsstandarder, likte jeg Saccharine nokså godt. Jeg syns alltid den første akten er mest interessant, det er gøy å bare se hvordan katastrofen introduseres og forverres litt etter litt. Innen tredje akt forsvinner piffen, ettersom det meste har blitt etablert og det ikke kommer nye, omveltende variabler. Igjen, en smule forutsigbart, men jeg koste meg.
Faces of Death – Daniel Goldhaber, USA
Daniel Goldhaber er en regissør med mye potensiale. Han er ikke rett for å takle svært betente temaer uten frykt, som er tilfelle både her og i How To Blow Up A Pipeline fra tre år tilbake. Faces of Death handler om en som jobber som innholdsmoderator for en app som skal forestille TikTok. Den er nifs, blodig og tankevekkende, og en film som er et produkt av vår tid. Det er noe jeg ofte er en fan av – filmer som ikke er redd for å tilhøre samtiden. Faces of Death kommer til å bli husket som en 2020-tallsfilm, som jeg mener er en god ting. Med det sagt har nok Goldhaber fortsatt en del å lære som regissør, men hvis han fortsetter å lage film om de type tingene han gjør, skal vi ikke se bort i fra at det kommer et aldri så lite mesterverk om noen år.
Crawlers – Ángel Gómez Hernández, USA
Jeg tror kanskje mine kunnskaper til å spotte generativ KI ikke er så gode som jeg trodde… men i følge de fleste letterboxd-anmeldelser er denne filmen skyldig i hyppig bruk, noe jeg skamfullt nok ikke innså mens jeg så den. Filmen i seg selv, en edderkopp creature feature, var passe dårlig. Jeg skvatt, som jeg alltid gjør, av hver eneste jump scare, og den hadde noen merkverdige rollefigurer. Men det var faktisk forfilmen, en seks minutter lang kortfilm kalt ghoststory (Jacobs 2026) som var det beste med visningen.
Friday the 16th – Alex Montilla, USA
Et av høydepunktene fra festivalen i 2024 var Vampire Zombies… from Space! (Stasko 2024), en køddefilm som fikk oss til å le som idioter. Årets køddefilm nådde ikke helt opp til den, men serverte en god porsjon latterkuler likevel. Det er ikke vanskelig å se at denne filmen ble lagd for en slikk og ingenting, men for en slikk og ingenting er det en ganske grei film!
Legg igjen en kommentar