I løpet av den siste måneden har jeg av en eller annen mystisk grunn blitt fullstendig besatt av baseball. Hvorfor det har tatt meg så lang tid har nok å gjøre med at jeg rett og slett ikke skjønte hverken reglene eller den generelle appellen med sporten. Men som det er med de fleste sporter: once you get it, you get it.
Hva er det jeg elsker med baseball? Det er vanskelig å beskrive. Kanskje er det noe med tidløsheten ved spillet, at til tross for at der verden moderniseres i rasende fart, så holder baseball seg mer eller mindre lik den var for hundre år siden. Kanskje er det noe med dagligdagsheten; at det ikke føles som en sport, men mer som et slags tidsfordriv. Kanskje er det den uendelige og noen ganger uforklarlige terminologien, de merkelige karakterene man oppdager, den euforiske følelsen når laget ditt slår en home run; eller kanskje romantikeren i meg vil si at baseball fremkaller et underbevisst minne om en enklere verden.
Som en utenforstående er det noe ytterst sjarmerende ved sporten. Det er en sport med begrensede muligheter for hva som kan utfolde seg ved hvert trekk, og hvert mulige utfall har sitt eget navn, ettersom det har hendt tusenvis av ganger før. Det høres jo kanskje kjedelig ut, og muligens reflekterer det noe av hva slags stadium jeg er på i livet, men for meg føles det heller familiært. Baseball er som den gamle skjorta i klesskapet ditt du alltid går til når du ikke vet hva du skal ha på deg, hvis det gir mening.
That’s one for the history books, er ordene som ytres tidlig i Carson Lunds debutfilm Eephus. Det er ikke det store som har skjedd; pitcheren på det burgunder-kledde laget Adler’s Paint (hvor alle spillernes drakter har ulik grad av utvaskethet) har nettopp «catchet» et hardt treff fra slagmannen til de blåkledde Riverdogs. Men allikevel finnes det et element av historisitet over det hele, over denne baseballkampen i en beskjeden ballpark i New England. Det er nemlig den siste kampen noensinne i «Soldiers Field» før anlegget skal rives og erstattes av en skole. Noe så banalt.
For historie er noe filmen har et melankolsk forhold til. Ettermælet til sportens gamle legender ekkoer gjennom diamanten, tribunene, benkene og de høstmalte trærne som omringer ballparken. Er det spillerne og funksjonærene som lengter tilbake til «fortiden», eller er det «fortiden» som holder fast i dem? Uansett hva, så ligger det et slags hauntologisk slør over det hele. Radioen spiller gamle, knitrete baseballsendinger som skygger over de store hendelsene i kampen, og trekker oppmerksomhet rundt sportens gamle storhet, som er nettopp kun det: historie.
Filmen selv er oppkalt etter «Eephus-pitchen» – det tregeste kastet en pitcher kan kaste.
You can tell when it’s an eephus. It stays in the air forever. You get bored watching it. I get bored. And the hitter does, so he tries to swing at it like normal. But it’s already past him, or it waits until he’s done swinging. The eephus makes him lose track of time. It’s pretty mean that way.
The eephus makes him lose track of time. Litt på samme måte føles det ut som om baseballen har glemt tiden, og som om alle i Soldiers Field den dagen har glemt tiden. Og tiden er en vond jævel.
For baseball har, ulik de fleste andre sporter, ingen tidsbegrensning. En omgang består av at begge lag bytter på å slå og fielde, og det tar så lang tid det tar. Det kan ta en evighet. Det virker litt som om en baseballkamp er en helt egen sinnstilstand, for alle involverte. Spillerne stopper for å småprate med folk utenfor banen, barn sitter på tribunen og stirrer på skyene, outfieldere setter seg ned på gresset for å ta en røyk, løperne vitser med basemennene; og jeg føler meg som en del av det hele.
Til tross for at jeg lo høyt flere ganger, og at Lund har skapt et univers jeg vil sette opp telt og bo i for alltid, er Eephus en nokså trist film. Man merker at denne ballparken har vært en kilde for eskapisme for en stor gjeng menn i alle aldre. Her kan de forlate livene sine i ni omganger og bare eksistere litt. Denne eksistensen er ikke problemfri, det er både krangel og annen emosjonell uro, men det sentrale elementet, nemlig Soldier’s Field og det den innebærer og symboliserer, gjør at alt får en hjemmekoselig følelse. Filmen er trist på samme måte jeg ser for meg det blir trist å pilse på Mormors for siste gang som student, vel vitende om at prisen vil være en helt annen neste gang jeg kommer tilbake hit.
Innen kampen omsider er ferdig, og avsluttet på så antiklimatisk vis som mulig med en walk-off walk, føles det som om en livstid har passert. Nå vil alt forsvinne inn i historien. Ingen er klare for at kampen skal ta slutt. De har ikke innsett, før nå, hvor mye dette har betydd for dem. Det er så mange ting som forlates der. Hvordan skal livet fortsette? Hvem skal jeg dele den dårlige guttehumoren med? Hvem skal være erkerivalen min? Hva skal få meg til å føle meg ung igjen? Hvor skal jeg gå? Hvem vil ta meg imot med åpne armer? Hvordan skal jeg fylle dette baseball-formede hullet i livet mitt?
Legg igjen en kommentar