Når man er innbygger i et moderne samfunn, et samfunn med en velferdsstat hvor man har alt man trenger, betyr det som regel at med mindre en eller annen uforutsett tragedie har hendt deg så er problemene dine uviktige. Det er en vanskelig realisering å komme til – fordi det ligger en konnotasjon der om at hvis problemene dine er uviktige, så må også du være uviktig.
Jeg har ingen problemer med å være «uviktig». Mine avgjørelser påvirker kun en liten krets med mennesker, og ikke i noen merkverdig skala. Kanskje det er en behagelig følelse, det har jeg ikke brukt mye tid på å tenke på, men jeg ser ikke noe behov for å endre noe særlig på det.
Men de gangene jeg føler meg som verst er når jeg lar problemene mine som i bunn og grunn er nettopp det, uviktige, romme større plass i hjernen min enn de fortjener. Kanskje har jeg nettopp blitt romantisk involvert med noen, og jeg sliter med å finne ut om de liker meg på ordentlig eller ikke. Kanskje er jeg bekymret over at vennene mine kun ser på meg som en suppleringsvenn, en venn som ingen tiltror, men som kalles på når man trenger en spesifikk ting eller bare en ekstra person til en gruppeaktivitet. Eller kanskje bekymrer jeg meg for at jeg ikke er interessant nok; at jeg ikke kler meg interessant, at jeg mangler en interessant personlighet, at jeg ikke har noe interessant å bidra med i verden.
Men jeg har innsett at jeg blir fanget i slike destruktive tankemønstre fordi jeg tenker for mye på meg selv. Jeg vet jeg ikke er alene om dette, hele min generasjon tenker alt for mye på oss selv. Det er det vi har blitt kondisjonert til; å konstant være i tvil, å sammenligne oss med hverandre, å hele tiden være smertefullt bevisst på oss selv. Det er ikke naturlig.
Selv slettet jeg de fleste former for sosiale medier tidligere i år, med unntak av en kort periode da Norge spilte VM. Jeg merket at jeg fikk ingen glede i det hele tatt over å se hva andre mennesker holdt på med – kun sjalusi. Jeg klarte ikke å separere meg selv fra det de postet: «Hva sier dette om meg? Hvordan sammenligner det jeg har holdt på med til dette? Hvilke endringer kan jeg gjøre i mitt liv så det ligner mer på dette?» Det er rett og slett en fullstendig patetisk tankegang.
Jeg innser at det at jeg bruker så mye tid på å tenke på meg selv fører til at jeg ikke klarer å sette pris på det gode jeg har i livet. Det er noe jeg fortsatt jobber med, å rett og slett være mindre bevisst på meg selv. Da får ikke de uviktige problemene mine romme større plass i hjernen min enn de fortjener.
Uansett, det finnes en tilknytning med alt dette til filmen jeg nylig så, Modern Romance, selv om jeg mistet tråden litt. Det er min første Albert Brooks-film, som jeg har hatt lyst til å se lenge. Den var mer eller mindre akkurat det jeg forventet. Vittig, pratete og dypsindig. Brooks spiller selv hovedkarakteren Robert, en klipper som slår opp med kjæresten sin til tross for at han elsker henne. Han personifiserer, på et vis, det jeg har reflektert over tidligere. Problemene hans er kanskje noe han tilskriver hans sentimentale personlighet – han er et menneske som elsker veldig mye og som ikke helt vet hvor han skal putte all denne kjærligheten. Men problemene hans, enten han innser det eller ikke, stammer fra at han tenker altfor mye på seg selv.
Han går rundt fullstendig overbevist over at alle av kjærestens handlinger er noe som omgår ham på et personlig nivå. Alle menn hun prater med er en hun har lugget med eller tenkt å ligge med. Avlyser hun planer betyr det at hun ikke elsker ham lengre. Med andre ord klarer han ikke separere seg selv fra livet hennes. Han elsker henne, men hans besettelse med hvordan han oppfattes hindrer ham i å uttrykke det på en sunn måte.
Brooks var kanskje litt forut sin tid med denne ekstremt nevrotiske karakterskildringen. Det viser vel at det er et universalt problem, det å tenke for mye på seg selv. Men over tid har midlene for (over)tanke akselerert, og vi lever i dag i en verden hvor det finnes altfor mange inntrykk som gjør det mye lettere å havne i dette skadelige tankemønsteret. Hyperselvoppfatning, er det et ord? Hvis ikke så hørte du det her først!
Legg igjen en kommentar